Gudle

Noen ganger må vi vel alle innrømme noe vi ikke liker å innrømme. Det er snakk om å bite i det sure eplet, noen svelger en kamel, mens andre bøyer seg i støvet… Jeg er en slik person. En person som ikke kan fordra å ta feil, men når jeg først innrømmer feil gjør jeg det helhjertet og ærlig.

Jeg liker sure epler… Jeg har aldri smakt på en kamel… og i det flotte været som har vært i det siste, har jeg vandret rundt i støvet i ukesvis. Men jeg innrømmer det her og nå: at noe jeg gjorde for ikke så lenge siden viste seg å være vanskeligere en det jeg først hadde trodd…og at jeg taklet det dårlig.

Det var planlagt, og jeg kunne ha takket nei. Men atter en gang beviste jeg for meg selv at jeg er utrolig tøff…på avstand… Dagen for avtalen var her, besøket kom, og timene gikk. Snart var det over. Kvelden kom, besøket gikk. Tilbake satt jeg, med en stor, vond klump i magen. Sta som fjell og stolt som ørnen nektet jeg å vise de rundt meg hvordan jeg egentlig hadde det. Vil ikke vise meg så “svak”. Kveldens plikter ble denne gang fullført med tankene kretsende rundt helt andre ting, i en helt annen tid, på et helt annet sted.

Det ble nok litt for mye. Noen trådde meg litt for nære, uten selv å vite det, eller mene det. Og jeg ble atter en gang slått fullstendig i bakken. Av noe jeg burde ha taklet. Av noe jeg lever med, daglig. Av tankene som passerer i reprise oppe i hodet mitt. Bilder, samtaler, historien blandet med min egen forståelse av hva som hendte. Alt er der, hver eneste dag. Spørsmål kommer, uten å bli besvart. Og de er mange! Det er så lett å tenke; “viss bare…” eller “hva om…”. Men det er slett ikke sikkert at ting hadde vært stort anderledes dersom mine “viss bare” eller “hva om” ble innfridd.

Der og da taklet jeg situasjonen greit, følte jeg hadde kontroll. Smiler og er meg selv. Gjør som jeg blir bedt om. Det er etterpå problemet dukker opp. Når alt er over, ungene er til sengs, stillheten har lagt seg og kaffebordet ryddet av. Kvelden kommer og tankene fyller på ny hodet mitt.

Sitter i sofaen når panikken tar meg. Ruller over meg, som i en velkjendt bølge av trykkende smerte. Rusler stille ut, uten at Samboeren registrerer noe mistenkelig. Trygt bak den låste døren, overdøvet av lyden fra rennende vann brister demningen som i løpet av de siste timene har bygget seg opp inne i meg. Det er vanskelig å puste, tårene hagler og jeg hikster ut livets urettferdighet i en flom av ord som jeg ikke vil gjennta her. Eder og galle blir øst ut over en person som har fargelagt hele min tilværelse, for evig og alltid.

Etter utbruddet sitter jeg sliten tilbake. Smerten og fortvilelsen er fremdeles sterkt tilstede i meg, om enn i en annen form en før. Usikker på om det er jeg som er veik, eller om det er lov å la livets urettferdighet komme frem på en slik måte, etter mange år med tårer, savn og smerte, hånd i hånd med latter, liv, lykke og glede, i spedt en bitter smak av hat…

Det er ikke første gang jeg har hatt en slik opplevelse. Mest sannsynlig er det heller ikke den siste. Men gjennom et liv med tankene, sorgen og savnet, har jeg blitt en mester i å skjule følelsene mine. De får utløp når det “passer seg”… Slik som bak en dør, skjult av andre lyder, alene med meg selv…

Sånn!!

Nå har jeg innrømmet det. Helhjertet og ærlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var vi da endelig i gang!!-med et av våre livs største prosjekter. Tiden til nå har virket uendeli lang og det har blitt mange turer til postkassen. Som regel forgjeves. Papirarbeidet har gått trått, uten at vi kan ta skylden for det. Samboeren har tatt utallige telefoner, grublet i timevis over både det grunnleggende, og detaljene. Men nå NÅ!!! :

Det er stort…

Det er dyrt. ..

Det et omfattende…

Det er spennende. ..

Det er krevende. ..

Og jeg gleder meg!!!-til å se fremgangen, til å bli ferdig,…til alt!!!

VI SKAL BYGGE HUS!!-for første gang og, forhåpentligvis, for siste gang Vi skal i gang med å bygge vårt eget lille slott, et drømmehus skal nå bli til virkelighet.

Det blir 352 deilige kvm, fordelt på 3 etasjer og med egen garasje. Vi snakker om gassvarme som grenser til luksus… lyse, luftige rom… praktiske løsninger helt ned til minste detalj… gjennomtenkt og oppnåelig… tilrettelagt etter våre ønsker og behov… og etter økonomien, selvsakt… Det har vært en plan lenge nå, men nå er vi endelig i gang. Mandag ble første spadetaket tatt. En svær gravemaskin regjerer nå på vår lille flekk av kloden. Det graves og meisles, svære lastebiler kjører bort tonnevis av fyllmasse som vi ikke lenger har plass til. Trafikken er stor, og det er mange menn i arbeid. De arbeider for oss denne gangen.

For det lille, kvite, huset vårt, bygget på midten av 1700-tallet, med sine blå lister og smårutete vinduer, laftet tømmer og særegen stil, ble med et for lite da familien vår over natten ble til en storfamilie. Fire barn og to voksne krever litt mer rom en det vi har, per i dag. Soverommet ble omgjort til sovesal og varmtvannstanken ble for liten…

På mange måter blir det nok litt vemodig å flytte ut av dette gamle huset, som har naturlig lufting og egen sjel. Mange mennesker har bodd her i løpet av dets 250-260 års historie. Til tider mange flere på èn gang en vår famile på seks. Men vi stiller nok litt andre krav i dag, enn det de gjorde for 70-100-150-200-250 år siden. På den tiden var det jo helt normalt å la hesten bo i den nordligste enden av huset, den avga varme og dermed “isolerte” på sin egen måte… Tror ikke vi hadde gjort det samme i dag

På den andre siden skal det bli utrolig deilig med litt luksus og komfort!!!-få plass til klær og utstyr, forhåpentligvis i et system… Egne rom til hvert av barna… lufte når en selv vil det, uten at vinden bestemmer… slippe vannlekasjen via pipen, inn på badet og videre ned på kjøkkenet… åpne vinduene på normalt vis… og kunne ha jevn varme uten å slite ut varmepumpen

Første etasje består av egen utleige leilighet på ca 70 kvm, samt kjellerstue med tilliggende bad, gang, bod og teknisk rom som vi disponerer selv.

Andre etasje består av yttergang, gang, vaskerom, kjøkken, stue, gjestetoalett, foreldresoverom med egen garderobe og bad.

Tredje etasje er i hovedsak til ungene, med fire soverom, bad og romslig loftstue.

Planleggingen har tatt litt tid… Godkjennelsen har tatt litt tid… Gjennomføringen kommer til å ta en hel del tid… Men nå er planleggingen over, godkjennelsen i boks, og ENDELIG er spaden satt i jorden og vi er i gang!! Det er klart det kommer til å bli travelt, men det blir spennende, gøy og utfordrende!!! Og det er klart det kommer til å blil dyrt, men helt sikkert verdt det!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det handler om en kul, og det begynte på en torsdag…

Junior var helt klar for badet sitt. For vann er gøy!! Han sprutet og plasket og smilte sitt vanlige strålende smil. En mer tindrende gutt finnes ikke! Og mamma er med på leken, selv om tankene kretser rundt den kommende klubbkvelden… Da jeg skal vaske hodet hans oppdager jeg en bløt hevelse som ikke har vært der før. Jeg har aldri kjendt en slik hevelse noen gang og roper på Samboeren slik at også han kan komme og kjenne. Ingen av oss kan forklare hva det er eller hvorfor den har kommet. Men den er der, og en sykepleiers hjerne starter med en gang å finne en rimelig forklaring. Jeg finner den ikke, og ringer derfor til en vennine for å søke råd. Vi blir enige om å avvente situasjonen.

Klubbkvelden blir unnagjort mens tankene mine kretser rundt Junior og hevelsen. Neste dag er hevelsen enda større og som mamma liker jeg det slett ikke. Tar en telefon og like etter er Junior i legens trygge hender. Det er en lege jeg stoler på, en lege som jobber der jeg jobber. Men heller ikke legen kan gi noen forklaring på hevelsen og Junior blir dermed sendt til røntgen og ultralyd.

Røntgenbildene er fine; ingen patologiske funn.

Ultralyden konkluderes med; det blir observert en væskeansamling intrakranialt på 3-4 cm i diameter og 1/2-1 cm dyp som ikke har noen kontakt med væskeansamlingen som ligger utenfor skallen. Det anbefales videre utredning.

Det er nå sykepleieren slutter å virke og mammas panikk sperrer all tilgang på sunn fornuft. Tankene kverner og hjernen vrir seg for å finne et logisk svar.“De har funnet noe! Noe galt! INNI hodet til gutten min!!” Det er vanskelig å puste, det er vanskelig å fungere, jeg klarer ikke lenger å tenke fornuftig, jeg får ikke sove, selv om alle sier at  "ta det med ro, dette kommer til å gå bra!". Hele hverdagen min stopper opp og jeg ser bare den forbannede kulen som svikefult vokser mot meg. Jeg ser ikke den friske gutten som leker og pludrer ved siden av meg. Jeg ser ikke at han spiser som normalt og egentlig ikke har godt av at jeg bærer ham rundt som på en silkepute. Og det hjelper IKKE at en av mine nærmeste trøster meg med at “du har jo fremdeles tre stykker igjen….”

Legen er rolig. Hvordan kan h*n være det? Gutten min er jo kanskje syk!!!-”de” har jo funnet “noe”!! Jeg vil rope det ut til hele verden, for hvordan kan den egentlig bare fortsette som før???-skjønner den ikke at det er krise???

Dagene går, kulen vokser, Junior er som før. Legen avklarer at han må i MR med narkose. I morgen klokken tolv. Plutselig får jeg et mål; i morgen klokken 12. Klarer ikke tenke lenger en til neste dag, klokken 12… Det blir 25 laaange timer, men så er Dagen her og vi gjør oss klare. Til klokken 12. Junior tar utfordringen med glans og et stort smil.

Narkose er for en mamma alltid skummelt. Da legger en virkelig livet til sitt eget barn i hendene på fremmede mennesker. Junior sovner stille i armene mine, den lille kroppen er helt slapp, tårene renner nedover kinnene mine. “Vi må ta over nå” hører jeg noen sier. Som i en tåkeverden legger jeg den lille gutten min i en fremmed manns armer. Noen, jeg vet ikke hvem, fører meg ut døren. Det er bare en standard undersøkelse, men for meg, her og nå, er dette Alfa og Omega…

Ute på gangen starter en ny ventetid. I en normal hverdag ville ikke lengden på denne ventetiden vært mer en 30 minutter, men akkuratt denne dagen virker det som om tiden står stille. Jeg titter på klokken; 12.23.

Det uler som besatt rundt meg, overrasket ser jeg at menneskene rundt meg har begynt å reagere, de løper mot utgangen. I et brøkdels sekund tror den overarbeidede hjernen min at de endelig har innsett at det er krise…at “de” har funnet “noe” inni hodet til den lille skatten min. Men hvorfor løper de sin vei? I samme sekund innser jeg hva som egentlig skjer rundt meg; det er ikke bare i min verden det uler, det er brannalarmen som har gått!! “Det var da som pokker…” mumler Samboeren ved siden av meg.

Folk stimler sammen, de strømmer ut fra dører og korridorer. Jeg treffer kjendte og kollegaer. De er på vei ut. Jeg går ingen steder. For der inne et sted ligger den lille gutten min og sover, og jeg kommer ikke til å gå noe sted uten ham!

Plutselig uler det utforbi også, og jeg skimter to svære brannbiler. Fem brannmenn kommer ramlende inn døren og stiller seg et øyeblikk opp foran branntavlen før de løper videre. Ikke lenge etter kommer de samme brannmennene tilbake igjen. Det var falsk alarm og ingen fare, alle kan gå tilbake til sitt.

Jeg puster lettet ut. Jeg skal gå til mitt. Hvor var det jeg var på vei til…? Vente…jeg må vente. Men hvor er Samboeren? “Drit i han” sier jeg til meg selv akkuratt i det han dukker opp fra Ingensteder. Nå skal vi vente begge to… Og vi venter. På barneavdelingen. På en telefon.

Telefonen kommer. Junior venter på oss på Intensiv avdelingen. Vi løper ned. Kan ikke komme fort nok frem. Undersøkelsen er over. Vi klemmer han begge to, kjenner det myke kinnet mot vårt eget, snuser inn lukten av travel liten gutt og setter oss. For å vente. Men hva venter vi på nå? Hva skjer nå? MR’en er over, hva vil vi få beskjed om…?

Junior sover godt. Puster jevnt og trutt. Plutselig dukker legen opp, h*n smiler. På stotrende dansk strømmer det mot oss at gutten vår er frisk. Bildene er fine. Undersøkelsen gikk fint. De fant ingenting inni hodet på den lille, skjønne gutten vår. Det store hevelsen ligger på utsiden av skallen og er uskyldig. Vi skal få vite mer på mandag. H*n smiler fremdeles da h*n løper videre for å redde noen andre i sin travle hverdag.

Samboeren og jeg titter på hverandre, smiler litt forsiktig først før de gode nyhetene klarer å feste seg i de litt slitne tankene våre. Gutten vår er frisk, det er alt som betyr noe.

Ikke lenge etter våkner Junior. Titter litt forskrekket rundt seg før han serverer mamma og pappa et strålende smil. Han er igjen klar til å sjarmere verden i senk. Vi blir sendt opp på barneavdelingen, og kort tid etter utskrevet.

Det er godt å komme hjem igjen. Til Storebror. Til Supersnella. Til Minstemann. Til mormor og bestemor som har fungert som barnevakt. Til de vanlige, travle dagene med unger som leker,ler, krangler, hyler, klatrer, krabber, stabber rundt omkring og tygger på alt de kommer over.

Det var en lang uke. Med mye oppstyr for noe som viste seg å være ganske uskyldig. Alt endte så fint, Men situasjonen lærte meg litt;

Om hvor sårbare vi mennesker er.

Hvor knyttet vi er til hverandre.

Hvor små og hjelpeløse vi blir når det er noe galt fatt med noen av våre nærmeste.

Hvor lite som skal til før vår verden rokker og vi minster fotfestet.

Hvor godt det er å stå sammen i vanskelige situasjoner, og at ikke alt er like galt som det kan se ut som.

Alt dette skal jeg ta vare på og hente frem igjen, prøve å bruke disse erfaringene I situasjoner jeg kan komme til å trenge dem…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Samboeren dro fra meg en helg. Han skulle på heisanntur med jobben. Det ble avtalt i god tid og egentlig var jeg også invitert. Men på grunn av kombinasjonen 4 barn, få barnevakter og manko på overskudd valgte jeg å takke nei. Selvsakt visste jeg at det kom til å bli travelt her hjemme, alene med fire barn, men travelt er det jo om vi er to om ungene også! I tillegg var jeg slett ikke klar for å være borte fra mine små håpefulle en hel helg… For en hel helg virker for øyeblikket som veldig, veldig lenge…

Så Samboeren dro… fredag ettermiddag… til et idyllisk fjordhotell…med alle sine fasiliteter… lukseriøse tilbud… sammen med sine arbeidskollegaer og deres bedre halvdeler. Sjefen spanderte alt både av mat og drikke. Tilbake satt jeg, og angret slett ikke på valget mitt. For nå skulle jeg virkelig kose meg!!-sammen med ungene på dagtid, og om kvelden skulle jeg styre fjernkontrollen, helt alene!!!

Helgen begynte så bra. Absolutt alt gikk etter planen. Ungene var “samarbeidsvillige”, og i seng til vanlig tid. Nå var jeg klar for kvelden Alene!!! Hrmfp… jeg hadde da vært alene hjemme før, så denne helgen skulle da slett ikke bli noe problem?!? Trodde jeg…

Det vil si, helt alene var jeg egentlig ikke!! Til jul hadde jeg nemlig fått meg ny bok; Snømannen av Jo Nesbø. Den hadde jeg ønsket meg lenge, og var allerede godt påbegynt. Jeg var atter en gang aldeles fortapt i Harry Hole’s verden. Hvert ledige minutt satt jeg med nesen i denne boken som var helt etter min smak.

Så kom Kvelden. I sofakroken satt jeg…sammen med Harry Hole… Uten at jeg merket det hadde mørket senket seg rund det lille hvite huset vårt… og sammen med mørket kom alle de skumle lydene som ikke kommer når Samboeren er her… Ute blåste det…noe aldeles fryktelig!!!-vinden pisket rundt hushjørnene og trengte seg inn mellom laftet tømmer og gamle vinduskarmer. Og jeg; den noe “tøffe” mamma’n som til vanlig har iskald kontroll på det meste, ble med ett forvandlet til et ynkelig lite vesen som skvatt til ved den minste lille lyd…

I vill panikk så jeg meg rundt etter Harry, som selvsakt glimtet til med sitt fravær akkuratt da jeg trengte han som aller mest. “Mannfolk!!!”

Redselen var stor. Bak hver dør var det farlige skygger, i hver krok stod det gjemt noen jeg ikke så. Og alle bare sto de der og ventet på å ta meg. Jeg lette febrilsk etter noe jeg kunne forsvare meg med… Det nærmeste jeg fant var Samboerens solide Maglite lommelykt. Den kunne jo slå i svime den mest robuste angrepsmann!!

Overbevist om at Snømannen kom til å slå til her hos meg i natt, klarte jeg å liste meg opp i annen etasje og i seng. Der ble jeg liggende og veeente…på Snømannen!!!-for spørsmålet var ikke lenger OM han kom, men NÅR han kom…

Natten ble lang. Ungene sov godt, mens mamma lå på vakt og ventet….og ventet…og ventet…med den ene hånden rundt telefonen, den andre rundt lommelykten… Jeg ventet helt til det ble morgen, men Snømannen kom ikke. Og samtidig som lyset og morgentimene sakte men sikkert trengte seg gjennom mørke og kulde, forsvant de skumle lydene, alle angrepsmennene trakk seg tilbake og mammas mot vokste seg stort og sterkt igjen. Det sto ingen snømann i hagen, ingen tegn på inbrudd noe steder. Men det var jo klart: Snømannen ventet nok til siste natten, og i morgen var det jo faktis meldt snø…

Det påfølgende natten ble som den første. Det kom ingen snømann, pokker heller, det kom ingen snø heller!!! Lettelsen var enorm, søndag kom jo Samboeren hjem igjen, og det gledet jeg meg til! Men aldri i livet om jeg kunne fortelle han hvor redd jeg hadde vært… Da ville jeg jo få høre om det i all evighet. Nei, best å spille tøff!!!

Men hva svarer man egentlig…når Samboeren kommer ned trappen med et spørrende uttrykk i øynene og en Maglite lommelykt i den ene hånden…undrene over hvorfor den befant seg i sengen vår…… ææææææ………………………nei…si det!!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

-du vet hvem du er når du leser dette!!- og jeg vet at du leser dette

Så gratulerer så masse med den store dagen!!! Gøy å få feire den sammen med deg Vil at du skal vite at jeg setter stor pris på deg og at du betyr mye for meg!

Klem til deg fra meg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjære mamma….

Det er 25 år siden nå… 25 år siden du så brått og meningsløst ble røvet fra meg, før jeg i det hele tatt fikk bli ordentlig kjent med deg var du borte.

25 år… det er 25 bursdager og like mange julefeiringer, det er alle manglende tenner og èn konfirmasjon, utallige opprivende opplevelser, små og store gleder, det er mange prøver og eksamener, det er sommerferier, påske og et par opplevelser av kjærlighetssorg, det er et sertifikat og en trafikkulykke og det er mange, mange hverdager uten deg. For 25 år er veldig lang tid…

Jeg huske deg ikke, selv om jeg så gjerne vil. Jeg var jo så liten den gangen. Hadde jeg bare hatt et minne, bare et eneste ett… Bare en ting som fortalte meg litt om deg. En "knagg" som jeg kunne henge flere ting på. Men jeg husker ingenting.Jeg kan lukke øynene mine, og se ansiktet ditt for meg…. Jeg kan høre stemmen din… Og jeg vet at du var veldig glad i meg, at vi to hadde et spesielt godt forhold… Alt etter å ha studert bilder av deg, opptak av deg, historier om deg. Ingenting er "mitt", men informajon samlet inn gjennom samtaler med de som kjente deg. Ja, jeg skulle gjort mye for bare et lite minne om deg…

Det har vært tøft å vokse opp uten deg. Og vanskelig er det fremdeles, selv om jeg nå er blitt voksen og har egne barn. Vissheten om at du så gjerne ville vært her sammen med oss trøster meg. Men du fikk ikke valget. Du hadde elsket oss ungene som sitter igjen med savnet etter deg, og du hadde elsket barnebarna dine, grenseløst og ubetinget… Du hadde stått klar utenfor fødestuen, ivrig etter å hilse på familens siste tilskudd. Du hadde stått som førstemann i køen når vi trengte barnevakt. Du hadde tatt turen innom, bare for å for å se hvordan vi hadde det. Du hadde bakt verdens beste boller, og mer en gjerne delt dem med oss andre. Du hadde vært den vi kunne snakket med når noe buttet i mot, og visst hva du skulle si for å trøste. Du hadde kommet med råd og formaninger, som vi sikkert ikke alltid ville tatt i mot. Men slik er det ikke…og slik kommer det heller aldri til å bli…

Så mange ganger forbanner jeg situasjonen vi er i. Livet slik det er uten deg. Og jeg forbanner h*n som tok valget som satte sluttstrek for ditt liv. Men forbannelsen min kommer alltid for kort. Som Storebror så tydelig sa det da han mistet katten sin:"Det skulle ikke være lov å bli død!" Jeg kan ikke bli mer enig med han…

For selv om jeg har hatt det veldig godt hos verdens beste stedfortreder, så har det alltid vært noe som manglet. Du… Savnet har vært stort, etter noen. Deg… Tomrommet er enormt, og umulig å fylle. Jeg kan trygle og be, kjefte og smelle, skrike og gråte, men ingenting kan gjøre gjort ugjort. Tro meg, for jeg har prøvd alt.

Jeg regner ikke med at det finnes internettforbindelse der du er, men for meg er det godt å skrive ned ting som plager meg. Og akkurat nå plager 25 årsdagen meg!! Jeg vil så gjerne fortelle deg at jeg er glad i deg, at jeg savner deg…og så mye, mye mer…men som så mange ganger før kommer jeg også denne gangen for kort…

Klem fra meg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når sant skal sies: nå er jeg lei!!! Dritt lei!!! Lei av kommentarer, spørsmål og blikk… Uansett om de kommentarene, spørsmålene og blikkene muligens er positivt ment!!! For dette er hverdagen min, livet mitt, normalen min. Sånn er det bare.

Jeg liker å ta meg en tur ut. Med ungene. Da gjør vi oss klare; spiser, skifter bleier, kler på oss og går ut en tur med vogna. Ungene liker seg godt ute. Mye spennende å se på der, også er det så godt og varmt å sove i de gode, varme voksi posene.

Men jeg liker ikke alle menneskene som kommer bort, spør om ting, kommenterer ting, og ikke bare ser, men åpenlyst GLOR på oss når vi er ute på tur. Etterhvert opplever jeg det faktis ganske slitende. Noen dager blir jeg sinna, andre dager så lei at jeg bare har lyst til å gå hjem igjen. Men jeg kan jo ikke gjemme meg inne heller. Det har jo verken ungene eller jeg godt av!

Biler sakner farten, sykelister stopper opp og ser etter oss, mennesker peker på oss… Som om vi er et omreisende cirkus med et ekstra spennende og høyst unormalt innslag!!!-men vi er jo ikke det. Vi er så aldeles normale og gjennomsnittlige som det går ann å bli!

Og til de der ute som lurer på forskjellige ting, her er svar på noen av de mest vanlige spørsmålene:

-"Er det 3 stykker?!?"

-Ja, det er det. Det var i det sist jeg talte vertfall!!

(…du burda da se det selv, i og med at du står max 1/2 meter fra vogna. I tillegg burde du ha lært deg å telle for sånn ca 40 år siden…)

-"Men da er de vel ikke helt friske…?-eller…?"

-Joda, helt friske!!!-mangler ingenting og har heller ikke for mye av noe.

(Kjenner allerede at jeg begynner å bli en smule varm i toppen…for på hvilket grunnlag har DU grunn for å tro at mine barn ikke er friske?!?!?)

-"Er de dine alle 3?"

-Nei, bare den ene er min. De to andre er faren sine.

(…hva tror du egentlig?-at jeg fant et par av de rundt hjørnet og "lånte" dem med meg??)

-"Er det trillinger?"

-Stor sannsynlighet for det ja…

-"Er du like glad i alle?"

-Ja, jeg er akkurat like glad i alle 4 barna mine!!!-hvor mange barn har du?-5 ja!! Du er kanskje like glad i alle sammen du også?!?!?!

(…teitere spørsmål finnes vel neppe…eller…?)

-"Hva! -har du flere barn?!?!?!?!?!!!!!!"

-Bare en til som jeg vet om…

(-kom det sjokkert fra ei dame som faktis sa hun hadde 5 barn selv!!! Og bare for å ha oppklart det; en mamma pleier som regel å merke når hun får et barn…)

-"Det er vel prøverør?!?"

-Hvor er det prøverør?-åååå…du mente barna mine!!! Nei, de er helt vanlige barn!! Javel, du mente om de var laget ved hjelp av prøverørsmetoden! Nei, disse er 100 % hjemmelaget.

(Kjenner jeg deg godt nok til at du kan tillate deg å spørre om noe slikt?!?!?-kjenner jeg deg egentlig i det hele tatt?!?!? Og dersom det var prøverør, hadde det da vært noe negativt i det?-og tror du virkelig jeg ville fortalt deg det dersom det var det?!?)

-"Men, hvordan går det an?!?!"

-OK, vil du virkelig ha en forklaring på det?!?!?-du sa jo nettopp at du hadde 5 barn selv… Men javel, det er en mamma og en pappa og de er veeeldig glade i hverandre…..

(Ja, jeg innrømmer det…; det fantes faktis et teitere spørsmål!!!)

-"Hvordan kommer du deg inn på bussen, eller butikken…?"

-Det er enkelt; vi bor sentralt så vi tar ikke buss, og ellers er det rimelig sjelden noen drar med seg 3 barn på 7 1/2 mnd for å handle…

(Herregud da menneske…det er jo bare snakk om å tilrettelegge handlingen til et tidspunkt der vi er flere hjemme…for jeg var jo ikke helt alene om å lage dem, og jeg er heller ikke alene om å ha ansvaret for dem!)

-"Hvordan gir du dem mat?"

-De får morsmelk på flaske. Og så spiser de grøt.

-"-men du kan da umulig ha nok melk til dem?!?"

-Faktis så har jeg vært så heldig at jeg har hatt nok til dem alle 3.

(I dette øyeblikk ser damen på meg som om jeg skulle være fra en annen planet, og jeg kjenner det er på tide å gå videre før jeg sier noe jeg virkelig kommer til å angre på…)

Jeg kommer ikke langt før et nytt menneske stopper opp og lurer på om det virkelig er 3, om alle er mine, om de er friske….og det er dette som er slitende; å ikke kunne få gå i fred, være seg selv uten at alle mulige fremmede stopper seg for å se, spørre, noen vil faktis gjerne få holde en av dem. Som om de da kan gå hjem og fortelle at "i dag har jeg holdt en trilling"!!!

Barna mine er fantastiske, og jeg er selvsakt fryktelig stolt av dem. De er friske og helt normale. Men det er bare det de er; tre helt normale barn, som søsken flest. Det eneste de har mer til felles en søsken flest er fødselsdagen. Og jeg ønsker å gi dem en så normal oppvekst som mulig. Men hvordan er det mulig, når så mange fremmede oppsøker oss bare for å se på dem, ta på dem, snakke med dem?!?!?

Min egen oppdragelse har vært grunnlagt på å være høflig, blid, imøtekommende og hyggelig. Men etter at jeg ble mamma til tre på én gang har jeg opplevd at jeg til tider svarer uhøflig, jeg kan ta meg selv i å glo tilbake på de som stirrer på oss og når folk strekker seg for å titte inn i vognen på ungene mine snur jeg bevisst vognen slik at ungene skjermes. Jeg vet at dette ikke er noen normal oppførsel…men jeg er lei…sliten…og muligens en smule hysterisk opptatt av å beskytte ungene mine…

Så til deg der ute som muligens har møtt på meg en dag da jeg kanskje svarte deg uhøflig, eller stirret tilbake på deg; BEKLAGER!!! Men tenk deg om neste gang du titter litt ekstra på noen med tvilling-, trilling- eller kanskje til og med firlingvogn…kanskje vedkommede ikke ønsker alle spørsmålene dine?-blikkene dine?-kommentarene om hvor travelt det må være? Kanskje vedkommede bare ønsker å få gå i fred, uten noe ekstra oppstyr…

(NB!-skrevet i et øyeblikk jeg var litt oppgitt…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kokko. Navnet kunne ikke passet bedre. Klin sprø er en beskrivelse som passer henne veldig godt. Hun kan terge på seg en gråstein, for deretter å sjarmere gråsteinen i kne… Men et bustete oppsyn og full av flekker løper hun rundt og gjør litt nytte, men aller mest ugagn. Et heller vimsete vesen, nysgjerrig på det meste.

Vi hadde ikke sett henne hele dagen. Ikke dagen i forvegen heller. Og egentlig er det unormalt, for som regel er hun overalt og spesielt der hun ikke skal være, Vi burde ha reagert. Men vi gjorde det ikke. Ikke før Samboeren kom inn og sa: "Jeg fant henne". Måten han sa det på fortalte meg at noe var som det ikke burde være. Jeg vil egentlig ikke vite mer, kjenner jeg blir kald inni meg, redd for hva som kommer. "I drivhuset. Hun rørte seg ikke. Såg bare på meg med skremte øyne". Samboeren er ikke spesielt høy i hatten han heller.

Samboeren tar telefonen, joda vi kan bare komme. Med en gang. Det er noe som ikke kan utsettes. Men Storebror må få vite det…han sitter oppe og gjør leksene sine. Vi går opp til han begge to. Vanskelig å vite hva en skal si til en liten gutt, som prøver alt han kan å være stor. Øynene blir store, redde, fulle av tårer. For Kokko er hans, bare hans. De to er bestevenner, henger sammen hele tiden. Og ingen er så glad i Kokko som Storebror!

Det er stille i bilen, turen er ikke lang. Ventetiden er kort, vi kommer snart til. Men beskjeden er tøff, vanskelig og vond. Det er ingenting vi kan gjøre. Kokko har mye vondt, hun er hardt skadet og skadene er ikke foregnelig med liv. Vi gråter, både Storebror og jeg. Holder rundt den bustete, varme og litt slappe kroppen. Kokko er stille og vi klemmer henne farvel. Hånd i hånd går vi ut på gangen og venter til Det er over. Vi hadde allerede snakket om at det var en mulighet for at dette kunne skje. Tårene triller og det er godt å ha en hånd å holde i. Minuttene er lange og Storebror lurer på hvorfor det tar så lang tid.

Etter noe som virker som en evighet får vi Kokko ut til oss igjen. En epoke er over, et kapitell avsluttet og vi må bla videre uten Kokko.

Turen hjem er enda mer stille. Ingen av oss har lyst å si noe, og kanskje er det ikke noe å si. Vi er sammen og det betyr mye.

Vel hjemme blir Kokko lagt pent i silkepapir, vi tar et siste farvel før vi pakker henne inn. Samboeren hjelper oss å grave en grav. Også han er preget av stundens alvor. Kokko får sitt siste hvilested mellom to trær, trær hun selv har vært aktiv klatrer i, ofte sammen med Storebror.

Storebror har sitt første møte med døden. Den tok den elskede lille pusen hans. Han har hatt en vanskelig uke, savnet er stort. Og for meg som mamma er det vondt å se den lille gutten min ha det vondt. Tårene har vært mange og stadig snakker han om Kokko. Det er lett å si at det var "bare" en katt, men for Storebror er dette spesielt. Stakkar, stakkar Storebror…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg rakk aldri telefonen som skulle gi meg beskjeden om at jeg skulle få komme på jobbintervju. Telfonsvareren min tok imot den: "Tirsdag 13. november kl 13.30 var jeg velkommen på Lise’s kontor". Min lille verden sto stille et øyeblikk, for jobbintervju er skummelt, farlig, skremmende…og spennende!!

Det er en jobb jeg har ønsket meg lenge. Et sted jeg vet at jeg trives veldig godt. Et sted med mennesker jeg liker veldig godt, og flere av dem er noen av mine aller nærmeste venner.

Det er alvor denne gangen; det gjelder en FAST stilling. Tankene begynner å kverne, hjertet hopper over et par slag og fra nå av dreier alt, absolutt alt, seg om det kommende jobbintervjuet.

Forberedelsene er mange. Jentene blir informert, og de stiller velvillig opp. Vi setter av en kveld. De har alle sine egne faste stillinger og har vært gjennom de mye omtalte jobbintervjuene. "Ja du har en uke på deg, tenk over hva jeg kan bli spurt om", nå er det ikke lenger bare mine tanker som kverner. Kvelden kommer, vi møtes på kafé. To timer senere er mange ideer til forkjellige spørsmål notert, med passende svar, selvsakt.

Også samboeren blir engasjert, han setter av hele dagen til å være hjemme med ungene. Han kjenner meg så godt, vet at på slike dager trenger jeg laaang tid til meg selv.

Påfølgende lørdag etter kafébesøket er jentene klare til å ta shoppingrunden; nye klær står på listen. Ender opp med ny topp, genser og bukse… Jeg trenger å i det minste føle meg vel denne litt spesielle dagen, og da nytter det ikke å stille opp i mine hullete dongeribukser og Storebrors jakke….

Så er Dagen kommet.

Dagen som betyr være eller ikke være, ikke bare for meg, men for 23 andre søkere og av dem er 16 innkalt til intervju.

Dagen starter som alle andre dager. Barnas behov kommer før mine egne, men til slutt er det min tur. Turen går til badet. Døren blir lukket. Låst. De siste forberedelsene begynner. Leggene må barberes. Selvsakt. Selv om ingen skal se dem. Ansiktet skrubbes og behandles. Øyenbrynene fikk seg en omgang i går. I dysjen blir mesteparten av varmtvannet brukt opp. Nydusjet og fresh tar jeg på meg de nye klærne som er lagt frem til Den Store Dagen. Prøver meg med litt forsiktig sminke. Og for en gangs skyld børster jeg faktis håret.

Så er jeg klar. Ingenting er overlatt til til tilfeldighetene. Jeg skal på jobbintervju, sommerfuglene er på plass i magen og jeg gleder meg, for snart, ganske snart er det over……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du lurer kanskje på hva barndomsforelskelse og klesvask har til felles…?-svært lite egentlig…

Fire barn, en aktiv mann og ei mamma som er kjendt for å søle, utgjør til sammen et berg med skittent tøy. Ungene er unnskyldt, de blir jo uansett flekkete og sølete. Mannen er vel egentlig også unnskyldt, han blir jo skitten i arbeid, i et forsøk på å fikse det som er ødelagt eller for å gjøre noe bedre. Jeg derimot…vel, det har ingenting med denne historien å gjøre!!

Både samboeren min og jeg er aktive gravemaskiner i kleshaugen. Vi vasker klær jevnt og ofte. Denne gangen er det jeg som stå på hodet nedi de kvite boksene med tøy. Mørke klær, dongeri og arbeidstøy.

Storebrors bukse dukker opp litt nedi mengden. Og som andre småbarnsmødre vet også jeg at i en Storebrors lommer befinner det seg MYE rart. Rusten småspiker, steiner, terninger, blyantspissere, bruskorker, biller, makker (jada, sånne du finner nedi bakken…Storebror passer nemlig på dem i lommene sine…) og skjell …listen er lang.

Spenningen stiger…hva vil jeg finne i dag…?

Vegrer meg litt… Minnes godt de gangene jeg dro frem inntørkede makker, eller biller som forlengst har avgått med døden…

Lommene virker tilsynelatende tomme.

Men vent litt…….

……det er noe i baklommen…….

……noe flatt……

Det er et sammenbrettet papir.

Jeg puster lettet ut og putter buksa i maskinen. Ingen makker, ingen biller eller andre små vandrere.

Setter på maskinen, og glemmer nesten den lille lappen som bærer preg av å ha ligget i buksa til en aktiv 7-åring. Kommer på den til slutt og bretter ut den omhyggelig sammenbrettede papirbiten……..

……og oppdager…..

….ET HJERTE!!!!!!

Hjertet er tegnet på kvitt papir, med vanlig gårblyant og av en barnehånd. Linjene er ujevne og hjertet svært usymetrisk. Men det gjør ingenting. Slike ting rører alltid en mammas hjerte!-for hjertet MÅ jo være til meg…hvem andre…?

Men nei…da jeg konfronterer Storebror med funnet, blir han aldeles forfjamset, nesten litt stresset!! Hjertet var ikke til meg… Det var til Storebror!!! Han hadde fått det av ei jente han liker så godt. Forskrekket og nesten med tårer i øynene spør han om jeg har vasket hjertet hans?!?

Det lille ansiktet lyser av lettelse da han innser at den verdifulle papirbiten er inntakt, og det tannløse smilet får meg til å innse alvoret i den barnslige forelskelsen. Storebror er forelsket, og det er seriøst!!-Hun vet ikke om det enda, men Storebror skal gifte seg med Henne. Det finnes ikke et snev av tvil i Stoebrors stemme! Etter å ha bønnfalt mamma om å ikke si det til noen, vandrer Storebror lykkelig opp på rommet sitt, og gjemmer hjertet på et hemmelig sted.

Tilbake står en litt forfjamset mamma, og innser at Storebror virkelig er blitt stor nå… Livet har plutselig gått over i et nytt stadium; fra det der jeg finner rusten spiker i lommene…til et der det dukker opp gjenglemte kjærlighetsbekreftelser til en storebror som jeg innser at jeg bare har på lån….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende